”RIA” er et levende Norsk Skogfinsk Museum som er konstruert ut ifra tre sammenhengende volumer i tre. De er utformet som en konstruksjon der dets utrykk og stedlige plassering refererer til sin kontekst, skogfinnenes historie og i sin organisering svarer på programmets ønske om et universelt bygg. Tilsammen skaper volumene et innbydende horisontalt signalbygg med respektfull avstand til elven og synlig entré fra veien. RIA er også navnet på et typisk skogfinsk jordbruks bygg.
_
Museets bygningstypologi glir naturlig inn i det omgivende landskapet og bebyggelse, men betoner også noe nytt og uventet for besøkeren med sin langstrakte bygningskropp av forskjøvne deler som rammer in deler av landskapet, tilbyr intimt gjemte gårdsplasser og markerer en tydelig entré igjennom en rad av søyler mot en lett nedsenket
gårdsplass. Omstillingen fra byggetrinn 1 til 2 er enkel og typologiens geometri fortsetter naturlig ved en eventuell utbygging. Taket viser tydelige kontekstuelle preferanser til trebygningsteknikk, men får et særegent arkitektonisk uttrykk med sine forskjøvne deler som også skjemmer for uønsket sollys.
Noen få, men store åpninger vekker nysgjerrigheten hos besøkeren som kan ane en gjemt men rik indre verden av gårdsplasser, rom og vyer av landskapet som står i en spennende dialog med den skogfinske kulturens historie og mystikk.
Fasaden er i svart tre med en lett karbonisert overflate. Det lett brente trepanelet aktiverer besøkerens sinn og man kommer dermed i kontakt med skogfinnenes sentrale elementer for liv, nemlig røyk og ild. Alt i alt skaper dette et samtidsarkitektonisk og kunstnerlig uttrykk for skogfinnenes historie i en og samme bygning.
De fleste arkivfunksjoner plasseres i nord og er dermed beskyttet fra direkte sollys. Offentlige rom plasseres i sør hvor de fleste åpningene er vendt østerut og mot elven. Personalfunksjoner er plassert sentralt i bygget for å kunne nå både private og offentlige deler. Det er enkelt å ankomme fra parkeringen som er naturlig plassert på tomten mitt imot.
Entrén er lett å kjenne igjen gjennom volumenes forskyvning, noe som danner en varm og innbydende sone med søyler for å klargjøre hvordan man bør ankomme bygget. Ved entrésonen har man muligheten til å plassere rom som kan huse kantine, utstillings- og arkivmateriale samt personale.
Mot elven danner det seg en naturlig plass for ”elveterrassen” i volumforskyvingen som både personal og besøkere kan samles i for å ta inn den storslåtte naturen. Herifra kan man på en fin dag gå ned til bryggen og ta båten til friluftsmuseet på Finnetunet.
